I dag da jeg kom hjem fra møte med jobben tok jeg som vanlig en tur innom facebook for å se om det var noe nytt. Og det var det! Line hadde nemlig nettopp endret status til "Sjå Gene Simmons nederst på
www.vg.no " Jeg ble litt nysgjerrig, og gikk inn for å se hva slags tull han hadde funnet på nå. Sjokket er stort når jeg ser saken nederst på forsiden, "Rock møter opera". "Hææææh??? Hahahaha, det e meg jo!!!!"
Videoen stammer fra den heftige bursdagsfeiringen til Line i høst., der jeg gjorde stor sukess som Gene Simmons , Kristine (Dirty Kris) som mann og bursdagsbarnet som gothergirl.
Ikledd mitt vanlige antrekk leopardkjole, før transformasjonen startet.
Dirty Kris legger den begynnende hånden på verket.
The hosts!
Slik ble resultatet. Enorm biker-skinnjakke som jeg druknet i, parykk innkjøpt for anledningen, tights fra Wien og støvler ikledd mange lag med aluminiumsfolie. På alle bildene som ble tatt ser det ut som jeg bare har munnen åpen, mens jeg egentlig har tungen ute.
Her om dagen kom jeg over en artikkel om skuespilleren Renée Zellweger, og hun virket rett og slett herlig jordnær og u-hollywoodsk. Likevel har hun vært forlovet både med George Clooney og Jim Carrey, pluss spilt i kassasuksesser som Bridget Jones og Chicago. Hun er en gjenganger på filmprisutdelingene, er på lista over de best betalte skuespillerne i Hollywood, har vunnet Oscar og menger seg med Catherine Zeta-Jones, Richard Gere , Ewan McGregor, Meryl Streep og resten av Hollywood-eliten.
Men det som er litt morsomt er jo det at hun er halvt norsk! Moren heter Kjellfrid Irene Andreassen og kommer fra Rustefjelbma (!) i Tana i Finnmark. Hun møtte sveitseren Emil Zellweger på Hurtigruta (!) og dette endte med giftemål og datteren Renée. Renée har vært på besøk i Norge flere ganger, og da henger hun ofte i Halden (!), hos onkelen Leif Ryan, pensjonert lærer og folkemusikksamler (!), og tanten Eldbjørg Ryan. Hun tok også turen opp på slektstreffet til Jørstadslekta i Vadsø nå nylig og slektningene satte kaffen og teen i halsen da de så den uanmeldte gjesten som dukket opp. Det er rart dette med tilfeldigheter, Renee Zellweger kunne like gjerne hengt på FInnmarksvidda som på den røde løperen i Hollywood liksom!
Meg og Liam på Oscar-utdelingen:
Maren, meg, Kristine, Mel B og Line da vi kledde oss ut som Spice Girls.
Kristine og Fabio smiler flørtende til kameraet:
Kristine som tjukk og skalla.
Vi møtte The Hasselhoff!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Dirty Kris med Wig Wam!
Meg i den perioden jeg pumpa mye jern og kun spiste cottage cheese.
Golden Globe-utdelingen med Liam.
Haha, eg kom akkurat på ein festlig historie som ei venninna fortalte her om dagen. Ein felles bekjent av oss hadde nemlig vært på firmatur i Voss. Dette var midt på vinteren,og midtvinters på di traktene kan som kjent ver ganske kaldt. Lenni, som karen kalles, hadde tatt inn på hotell, og den eine kvelden endte det med at han tok et par drammar (for mye). Resten av kveldens hendelsesforløp huske han ikkje sjøl, men har blitt det fortalt i etterkant. Midt på natta hadde nattevakten på hotellet observert ein mann joggande gjennom resepsjonen kun iført tennissokkar, joggesko og alpelue. Altså, ingen andre klær. Det neste Lenni huske sjøl er at han våkne opp naken og iskald inni et smug. Tilfeldigvis er det rett i nærheten av ein skole som er åpen, så han sniker seg så forsiktig han kan inn dit, til det som viser seg å være skolekjøkkenet. Der finner han et forkle til å ha foran og et til å ha bak. Uheldigvis er det visst noen som har observert han, for politiet kommer hvertfall akkurat i det han har fått dekket seg til. Det heile endte med latter og godt humør då tror eg, han blei hvertfall løslatt når han forklarte den fortvilte situasjonen. Innbyggerene i Voss kunne derimot lese i lokalavisa dagen etterpå om "mannen kun iført joggesko, alelue og to forklær som ble pågrepet i kjøkkenet på Voss barneskule".
Det e litt av ein historie å fortelle barnebarna!!!
-
http://seher.no/php/art.php?id=801328
Jeg kom over denne artikkelen og syns det var ganske rart at de ikke nevnte den nye og flatterende hårfrisyren hans.
Vi er bosatt i et av byens skumleste strøk (så skummelt som Stavanger kan bli, er jo ikke akkurat Buenos Aires), men jeg har aldri følt meg utrygg på noe vis. Når det gjelder slikt har jeg alltid hatt holdningen "det skjer ikke meg", og selv om jeg på generell basis er et over gjennomsnittet nervøst menneske har jeg aldri følt meg utrygg når jeg går rundt alene om natten for eksempel. Bortsett fra den ene gangen da jeg var på Wig Wam-konsert på Karmøy og en idiot i publikum konstant slo meg på rompa og til slutt nedspermet meg, har jeg aldri opplevd å bli forsøkt antastet eller angrepet på noe vis. Helt til i sommer.
Det var i St. Tropez, jeg hadde vært ute på byen en tur og skulle vandre hjem alene til hotellet. Det lå kanskje en kilometer utenfor selve sentrum. Klokken var vel rundt fire om natten, og jeg gikk nå der i mine egne tanker, var rimelig redusert og sliten. Veien jeg gikk var egentlig ikke spesielt øde, men på denne tiden av døgnet var det ingen andre gående å se. Plutselig traff jeg på en mann. Han var typisk det som jeg og Kristine ville karakterisert som fjomp. Nesten et hode lavere enn meg, rundt 40 år og briller. Han sa et eller annet til meg på fransk når jeg gikk forbi, så jeg stoppet og sa at jeg dessverre ikke snakket fransk. Men han bare snakket videre. Jeg la merke til at han så litt småsprø ut, var noe ekkelt i blikket hans. Hadde på en måte vært greit hvis han virket beruset eller noe sånn, men han virket helt klar i hodet sånn sett. Så jeg bare trakk på skuldrene og gikk videre. Plutselig merket jeg at han fulgte etter meg. Det var litt ekkelt, så jeg begynte å gå fortere. Han gikk også fortere. Jeg begynte å springe, han begynte å springe. Så sprang vi der da; jeg i den nye, hvite sommerkjolen min og stiletthæler, han i blåblomstrete hawaiiskjorte, briller og håret til alle kanter. Jeg var veldig redd, og så at det nærmet seg en skog lenger der fremme. Der var det helt øde og ikke lurt å springe inn, så jeg bråstoppet og snudde meg mot mannen. Tok frem mobilen og sa at jeg ringte til politiet hvis han ikke gikk vekk. Han så skikkelig ekkel ut i blikket og sa et eller annet på fransk. "I CALL THE POLICE, GO AWAY!!" brølte jeg, han svarete på fransk. Jeg tror jeg ropte det med politiet sånn 8 ganger, men ingenting skjedde. Ikke hadde jeg nummeret til politiet heller, så det hadde ikke hjulpet. Men så; plutselig slo han meg bare knallhardt på rompa, snudde seg rundt og spurtet alt han klarte bortover veien vi hadde kommet fra. Så sto jeg der da, ganske forvirret, men meget lettet. Og jeg fikk meg rett og slett en liten støkk, så nå er jeg litt mer påpasselig med å ikke vandre alene om nettene.
Her om dagen ble jeg sittende å tenke på at det faktisk er to år siden jeg har skrevet noe ordentlig på bokmål, etter at jeg sluttet på videregående har jeg rett og slett ikke skrevet noe annet enn dialekt. Det har liksom falt seg mest naturlig i og med at de eneste gangene jeg faktisk har skrevet noe har vært på sms og facebook, og da føles det best å skrive slik som man snakker. Rett og slett. Her om dagen begynte jeg derimot å tenke at det jammen ikke er lenge til jeg begynner å studere igjen, og jeg fikk litt sånn småpanikk. Hva om jeg ikke husker hvordan man skriver ordentlig? Kan ikke drive og skrive masteroppgaver på stavangersk! Så dermed har jeg bestemt meg for å "øve" meg litt her, og begynne å blogge på bokmål.
Jeg er ganske i tvil om hva jeg skal gjøre videre i livet, er så mange mulige valg. Som jeg har skrevet tidligere har jeg ikke noen enorme lidenskaper, så det er ganse store sprik i alternativene mine.
Operasanger: Vurderte frem til i fjor å prøve denne veien, og skulle gitt mye for å en gang stå på scenen i Bjørvika. Nå i etterkant kan jeg si at jeg
var faktisk flink og tror jeg kunne klart meg som klassisk sanger en gang i fremtiden, men det krevde så enormt mye tid og arbeid og flaks og tålmodighet, at det orket jeg rett og slett ikke. Utdraget overfor er fra min glanstid for et års tid siden, Son pochi fiori fra Mascagni-operaen L'Amico Fritz.
Lege: Dette har vært hovedalternativet i ganske lang tid faktisk, men jeg er veldig i tvil nå. Er litt redd for at det egentlig bare er "statusen" og tanken på å leve i en Greys Anatomy-verden som har inspirert meg, og det blir i så fall helt feil utgangspunkt. Man må virkerlig brenne 100 % for det hvis man velger denne utdannelsen tror jeg. Dessuten ser jeg mine begrensninger; jeg er nok egentlig for manisk og stresset til å takle presset. Haha, ser det for meg! "FAAAAEN, der mysta eg den helvetes sakså neri magen på an, heeeelvete!" (jeg banner KUN når jeg er stresset, men da blir det til gjengjeld nesten komisk overdrevet)
Siviløkonom: Dette er det jeg har slått meg til ro med nå, Tenker å søke Norges Handelshøyskole i Bergen til høsten og få meg en bachelor i økonomi og administrasjon, for så å bygge på med en master i internasjonal business eller finansiell økonomi. Synes dette virker spennende og jeg liker matte og realfag generelt, så jeg tror det kan bli bra. Dessuten åpner det jo veldig mange muligheter, både lønnsmessig og med tanke på jobbalternativer.
Flyvertinne: Er fristet av tanken på å jobbe med masse kjekke piloter, gå i snaisne drakter og reise rundt i verden. Likevel er det totalt urealistisk, her hadde jeg vært ubrukelig. Får ofte panikk i fly, spesielt under take-off og landing, og en hysterisk flyvertinne funker ikke.
Prinsesse: Hjertet sank et par hakk da Mette-Marit kom inn i bildet, der gikk den planen i vasken. Du har jo de to prinsene i England da, men de er visst så godt som forlovet begge to.
Nanoteknolog: Litt fordi jeg liker fysikk og mye fordi det hadde vært skikkelig tøft å si at man studerer nanoteknologi. Da er man nørd da!
Cruiseskipkaptein: Er som tidligere nevnt en gang superfascinert av båter og det å manøvrere et slikt skip hadde vært fantastisk. Men igjen er jeg nok altfor stressa og hysterisk i pressede situasjoner. Det å legge til i en havn hadde vært en litt for stor psykisk utfordring tror jeg. " Heeeelvete, eg får ikkje te denne driden, koffår står den jævla seilbåten der!! Faaaaen"
Nei, det skal ikke være lett....... Får nesten bare se hva det blir til, men jeg gleder meg hvertfall til å begynne å tjene ordentlig med penger og ikke leve på stipend og deltidsjobbing.
Me va i utgangspunktet litt skeptiske te kossen dette kom te aa bli, jaffal eg og Mari. Dessuten e dykkarane paa Forra naagen "kule" typar, og me kunne lett se for oss pinlige situasjonar med ein dykkarinstruktoer. Mari blei ganske letta naar me fant ut at vaar dykkarinstruktoer va ei kjekke dama saa hette Erika. Hu tok godt vare paa oss, og lot oss ikkje staa og lura paa kor me sko gaa. Itte me hadde lert kossen utstyret sko settast samen, begynte kurset med at me sko oeva paa naagen "skills" paa grunnt vatn. Det gaar ikkje an aa le med dykkarmaska paa, og dette blei stadigt et problem for Mari. Hu maatte te slutt bare la var aa se paa meg og Kristine, og holda seg mest paa sida av Erika. Naar Erika syns me va gode nok paa skills, tok me ein svoemmetur for aa lera aa kontrollera aa stiga og synka. Det blei lettare den neste turen, itte me hadde hatt ein lunchpause med gode mat. Me begynte aa foela oss som ein del av Forra-gjengen. Litt kult aa ha proevd dykking, men ingen av oss saag for oss ei lysande framtid innen faget.
Hilsen Birte
Paa loerdagskvelden va det fest paa ein bar paa Pattaya Beach. Det va et liveband med moeje meir lokalt preg enn det paa Pooh's paa julaften, og det gjekk moeje i reggae og ska. Veldig kule musikk med forskjellige trommer som lagte gode danserytmer. Mange turistar va samla der, men di stod bare i ein ring og saag paa. Me va i god-humoer, og heiv oss utpaa for aa dansa. Ittekvart fekk me med oss ganske mange . Me lerte di krabbedansen, og ei stund tok det heilt av. Denne kvelden hadde me vorsa litt paa bungalowen foer me gjekk ut, og va derfor ivrige paa nye bekjentskaper. Dei me snakkte mest med va to italienerar. Han eine jobba i Singapore, og ville gjerna at me sko besoeka han der paa reisen vaar, men det maa i saa fall bli Kristine naar me har dratt him. Det va ein del thaiar der aag, og ein av di proevde hardt aa foera ein samtale med oss sjoel om han sleit med engelsken. Me danste i fleire timar te det blei saa seint at me maatte him aa legga oss for aa faa nok soevn. Me hadde avtalt dykking te neste dag kl 9.
Hilsen Birte
Me hadde ein plan om aa utforska oeyaa, og proeva mange forskjellige restaurantar, men det har heller blitt te at me har blitt stamgjester paa Coco. Me e aag meir og meir i sparemodus, og har funne ut at dei litt kjipe strandrestaurantane e billigare enn dei litt meir vestlige i "sentrum". Det e aag greit at det ikkje e saa fullt, men naagen gonger virke det som om di gaar heile dagen aa vente paa kunder. Daa lure me litt paa koffer di drive restaurant, det kan jo umulig livnaera alle dei som jobbe der. Me burde kanskje bekymra oss for at det ikkje va god hygiene, og at det e et tegn at ikkje mange folk gaar der, men maten e god, og me e ikkje daarlige i magen. Itte turen vaar, va me paa ein saannein tomme restaurant, vertskapet hoppte av glede naar di fekk naagen kunder, og gav oss sin beste service. Paa veien tebars gjekk me innom naagen butikkar i sentrum, for di har aapent te seint paa kvelden. I slutten av gataa med butikkar og restaurantar i sentrum, gaar veien videre opp ein bakke. Me har alltid snudd naar me kom te den bakken, men naa kom me paa at me sko sjaa ka den veien foerte te. Her aapna det seg ein ny verdeb me hadde vore uvitne om. Ei lange siviliserte handlegata med butikkar, massasjesjapper, restaurantar, karaokebar, internett-kafear, frisoer, tatovering, fruktmarked, bokhandel, turoperatoerar og reisebyraa. Saa kom me ner paa Pattaya Beach, chartersidaa av oeyaa. Her va det veldig koseligt med tente lykter lagt av plastflasker, plastkorger og toeystykker. Utfor strandrestaurantane va det lagt ut tepper og laage bord, der gjestene kunne sitta. Det va veldig fint aa gaa langs strandaa denne kvelden, for det va akkurat passeligt varmt, og ein mjuke sommarvind. Me lo av at me hadde gaatt aa snakkt om "sentrum", og vore paa oeyaa i fem dagar uten aa finna sivilisasjonen. Itte Kristine og Mari hadde tilfredsstilt facebook-abstinensene saa hadde hopa seg kraftigt opp desse dagane, gjekk me him te bungalowen og oede oey-tilvaerelsen igjen.
Hilsen Birte
Me fekk oss ein overraskelse i Beijing naar det gjaldt veret, men naar me kom te Bangkok va det full sydenfoelelse med varme og fuktige luft, sjoel om kvelden. Me saag for oss aa ligga aa sola oss paa ei strand paa Ko Lipe, og bada naar det blei for varmt. I dette omraadet har di jo komt paa den lure ideen aa samla opp alt regnet paa ei bestemt tid av aaret, som di kalle monsun. I Stavanger har di jo te samenlikning litt saann halv-monsun heila aaret, og me vett jo at det ikkje e naage aa trakta itte. Bare for loeye va eg innpaa yr.no og soekte opp Ko Lipe foer me drog, og daa meldte di faktisk ganske halv-daarligt ver den vekaa me sko var der. Dei fusste dagane paa oeyaa blei saa fine at eg gloemte ut at det fantes regn og overskya ver, men dagen itte julaften kom eg paa det. Daa regna det stort sett heile dagen, det va ikkje kult aa bada eingong. Me tok frokost paa Coco som vanlig, og hang resten av dagen paa Forra og leste i boekene vaare. Kjekt med hytteturstemning aag. Me bestilte ein gaatur paa nabooyeaa Adang med egen sjaafoer te neste dag. Me hadde hoert at den kom te aa bli ganske like, og daa ville det passa bra med tur. Turoperatoeren va ei stilige dama, ein skikkelige original, som gav oss gode avtalar tilpassa vaart behov, "I give you captan, but you the boss". Veret blei egentligt ikkje saa gale neste dag, men det va ikkje varmen saa tok knekken paa oss opp dei bratte bakkane, det va kondisen. Den litt sjenerte thaien me hadde faatt med oss maatte stoppa og venta kvart femte minutt. Men me kom oss opp, og fekk tatt naagen fine hoppebilder med utsikt oeve Ko Lipe i bakgrunnen. Me fekk til og med overtalt thaimannen te aa hoppa foran kamera med oss aag, men itte kvart innsaag den spreke thaien vaare begrensningar, og me maatte klatra ner igjen foer me kom opp te det idylliska fossefallet og kulpen me hadde sitt paa bilde. Han tok oss med te ei lita oey med masse koraller i steden for, og der fekk me snorkla rundt og studera fiskar me pleie aa sjaa i akvarium. Kristine stakk seg paa et sjoepinnsvin, og daa drog me him. Me blei litt bekymra, for det va ein svarte prikk med kvite ring rundt, saann saa e farligt paa flottbet. Men dykkarane paa Forra kunne forsikra oss om at det ikkje va farlig i det heila tatt, kroppen kvitte seg med det sjoel.
Hilsen Birte
Det slaar oss mange gonger at det e rart aa reisa vekk i julaa, te et land der di verken har kristendom, grantrer eller snoe. Likavel e landet infisert av turistar, og gjer det di kan for aa faa di te aa foela seg hima. Paa Ko Lipe har di fleste restaurantane hengt opp glitter og lys, og der e til og med et og aent plastikjulatre aa finna. Sjoel om desse buddhistane og muslimane ikkje har naage forhold te vaar julefeiring, glede di seg veldig te denne festen. Denne dagen e nok den viktigaste inntektskilden i aaret for mange, og daa friste di med pizza night, barbeque og "christmas dinner" (sikkert ikkje ribba) for aa trekka te seg folk. Me hadde lest om Karma bar foer me kom her, et nyaapna poulaert sted med egen internettsida. Der tenkte me det kunne var kjekt aa gaa paa julaften. Tidligare hadde me stort sett spist paa smaa billige strandrestaurantar med lokalt preg, men paa julaften tenkte me det kunne var kult aa oppsoeka litt liv. Me styla oss opp litt ekstra denne kvelden, og spaserte langs strandaa paa vei te Karma bar, som ligge heilt paa nordspissen av oeya. Det viste seg aa var heilt folketomt paa baren, di maatte ha samla seg paa Pooh's, som e ein aen veldig populaere plass. Me tok heller veien gjennom skogen for aa gaa te Pooh's, og daa va det godt aa ha med hodelykt, for det va ganske moerkt, og utydelige vei. Det stemte at folk hadde samla seg paa Pooh's, det va nesten heilt fullt. Her tilbudde di grill-buffet, men me blei meir og meir skuffa naar det viste seg aa var daarlig utvalg, rart system (buffet va egentlig bare salatbar), lang venting paa maten, halvgod europeiskinspirert mat og 4-5 gonger saa dyrt som det me pleide aa kjoepa. Men vertskapet va veldig serviceinnstilt og sjarmerande, og di hadde et morsomt liveband. Her saag me aag den fusste av di mange "mannedamene" paa Ko Lipe og ellers i Thailand. Sjoel om me hadde tenkt aa legga vekk sparemodusen akkurat paa julaften, foelte me oss litt snytt av dei hoege prisane her, og tenkte derfor me sko gaa og ta oss naagen drinkar paa Forra te halve prisen, og saa komma tebars om ei stund. Paa Forra va det avslappa stemning som alltid. Me tok oss naagen Singha-oel, og sangsom og cola, og blei gode i praten. Paa slutten serverte di restene av pizzaane gratis te oss. Me kom i snakk med innehavaren av resorten, ein r\franskmann, saa proevde aa forklara oss at det va den stemningen di oenska aa ha her. Di ville ikkje at det sko bli ein saann charter party-plass eller ein plass for barnefamiliar. Planen ser ut te aa funka, saann me ser det. Seint paa kvelden gjekk stroemmen, og daa gjekk alle him. Det blei ein veldig koselige kveld, men ikkje akkurat naagen julafeiring. Me reise heller ikkje te Thailand for aa feira jul. Viss me ville det, kunne me vore i Norge. Me reise for aa ha sommar, og det har me i hoegaste grad.
Hilsen Birte
Eg like den laxy stilen med aa bu i bungalowen. Dette stemme heilt overens med idealet mitt om aa bygga seg et hus av dei materialene du finne i naturen. Her vil det sei bambus, vridde greiner, skjell, koraller, rekved og straa. I hyttaa vaar e alt lagt av bambus. Den staar paa stylter, og inneholde kun det mest noedvendiga. Do og dusj har aapent tak med naturlig lys om dagen og stjernehimmel som tak om kvelden. Av og te faar me besoek av ein frosk eller ein katt som spankulere paa toppen av veggen. Sjoel om det e varmt naar me legge oss, og madrassene e harde, sove me veldig godt. Me har blitt vandt med det. Nere paa Forra e det for det mesta australske surfefolk og hasjdudar saa tar livet med ro. Di ligge lett henslengt paa yogamatter og lese ei bok og klappe kattane saa aag ligge aa slakke, eller sitte med laptopen. Der du gaar inn staar det mange sandaler og ei store leirekrukka te fotvask. Me troer ett trinn opp paa rekvedbjelkar te et moerkt terrassegolv med flerie sittekrokar med laage bord av massiv rekved og yogamatter eller laage stolar med moenstrete puter i. I et hjoerna e ei hengekoeya, og med baren henge det ein hammock paa sida av barkrakkar av bambus. Om kvelden rulle di ner bambuspersienner foran dei aapne sidene mot sjoeen for aa ha litt le for den friske vinden. Daa e der lys i lyktene og eksentrisk world music paa stereoanlegget. Men av og te gaar stroemmen, musikken stoppe og det blir stupmoerkt. Daa faar me verkeligt foelelsen av aa bu paa ei oede oey.
Hilsen Birte
Eg hadde tenkt litt paa det problemet at eg trengte varme kler te reisen fra Norge te London i tillegg te sommarklenaa eg pakte. Det blei te at eg tok fleire sommarkler utpaa kvarandre og tok paa ei gammale kaapa eg bare kunne hiva paa flyplassen i London. Saann slapp eg aa drassa paa tjukke vinterkler i Thailand og Malaysia. Det va godt aa ha den paa Gardermoen, for der va det snoe og greier, men naar eg steig ut av flyet paa Standsted, va det ganske milde temperatur. Til og med den tynne jakken blei for moeje naar eg vandra rundt med sekken paa ryggen for aa treffa Mari og Kristine. Eg fant ikkje naagen lure plass aa sleppa fra meg kaapaa paa Heatrow, saa det blei te at eg bare pakte den ner, for eg kunne jo bare kasta an der borte heller. Naar me kom te Beijing va det sol fra skyfri himmel, og me tok den tynne jakken paa armen og spaserte ut for aa nyta at me endelig va komt te et varmt land. Men der slo kraftig vind og minus 5 grader mot oss som ein knytteneve i trynet. Me trudde jo at Kina, Thailand -det e vel ca. det sama...? MEn nei. Daa hadde det jammen vore godt med den kaapaa, men si me bare sko mellomlanda i Beijing, va me saa heldige aa faa bagasjen frakta rett te Bangkok. Men der laag jo kaapaa! Jaja, me ska jo bare var inne paa flyplassen uansett, og der e det jo varmt, tenkte me. Men moeje tyde paa at kineserane maatte setta i gang stroemsparingstiltak itte alle dei milliardane med penger saa gjekk med i OL, for inne paa heile den svaere og splitter nye terminalen va det ikkje bare kjoeligt, men kaldt. Eg va glad for at eg hadde rappa med meg teppet me fekk paa flyet, for det pakte eg rundt meg for aa holda varmen. Naar det nesta flyet sko gaa, va det ein buss som frakta passasjerane fra gaten te der flyet stod, og naar me sko gaa fra bussen, opp trappaa og inn i flyet, oppfoerte folk seg som galne. Di sprang, dytta og ropte. Naagen svenskar ropte "javlar va kalt!" og gjorde det di kunne for aa trenga seg fram i koeen. Vel framme i Bangkok sov me ei halve natt paa et motell foer neste fly te Hat Yai, og der hengte eg kaapaa mi i skapet foer me reiste. Naa venta sol og varme.
Hilsen Birte
Eg blei utfordra til å skrive eit sånn "7 ting om deg sjølv som folk kanskje ikkje veit"-innlegg.
1) På ungdomsskolen hadde eg ein kortvarig, men faktisk ganske vellykka, karriere som låtskriver og singer/songwriter. Øverst på merittlista står nok den tidlause hit'en "My Friend" (som Unni trodde var dedikert til Jesus), den fekk eg framført for kulturminister Trond Giske på kulturskulerådets landsmøte. Eg fann faktisk teksten no nettopp på eit ark, så her følger eit lite utdrag (eg trodde eigentleg den var mye flauere, dette var jo ikkje sååå ille faktisk):
When I'm scared
Losing faith
When I'm feeling down and out you're always there
In sun and rain
Through joy and pain
You are always there to comfort me, my friend
2) Eg var diehard Elisabeth Andreassen/Bettan-fan fram til eg var 12 år. Og då snakkar me ikkje noko sunt fan-forhold altså! Eg var rett og slett obsessed, nærmast forelska, hadde eg vore eldre og under mindre beskyttelse av mamma og pappa hadde eg sikkert endt opp som stalker. Eg klypte ut alle Bettan-bildene eg fann, kunne sitte i timevis og studere dei, kjende til kvar minste Bettan-fact og hadde ei eiga dagbok der eg skreiv ned Bettan-tanker. Kvart friminutt på skulen tvang eg ei venninne til å sitje oppe ved huskestativet og høyre på at eg fortalte Bettan-historier.
3) Då me hadde svømming på ungdomsskulen hadde alle dei andre elevane svarte adidas-badedrakter og svarte eller grå gummibadehetter. Eg var ny i klassen og hadde ein oransje/rosa/rød/gul blomster-dekorert badedrakt med tyllskjørt og knallblå boble-badehette (som ofte blei tatt for å vere ballen når me spelte vannpolo).
4) Eg har vore innlagt på sjukehuset i ein måned med sjukdommen Borrelia, som kjem av flåttbitt og kan gi skader på nervesystemet.
5) Dette er vel meir ein velkjent hemmelighet, har lagt ut om det både her og der, men syns berre det er litt festleg å tenkje tilbake på. Eg hadde alvorlege tvangshandlinger og tvangstanker i yngre dager. Det å leggje seg om kvelden kunne fort ta tre timer i og med at eg måtte sjekke at kvar dør i huset var låst ved å rykke i dørhåndtakene 101 ganger, ta hånda fram og tilbake under kvar ovn 56 ganger, lese opp ei bestemt liste med brannfarlige ting (kvaaaar kveld) for mamma og pappa, slå på dolokket 95 ganger (denne er heilt irrasjonell, dei andre har hvertfall rot i eit aller anne fornuftig, som frykt for innbrudd og brann og sånn), pluss diverse andre ritualer. I tillegg hadde eg angst for kniver uten riller, babynavler og all livsform i havet.
6) Søskenbarnet mitt er milliardær.
7) Eg hadde 19 seksere og resten femmere på vitnemålet fra videregående.
No skulle eg eigentleg tagga nokon videre, men i og med at eg ikkje har fått meg så mange bloggvenner ennå, får eg la vere.
Eg såg filmen "I am Legend" med Will Smith her om dagen, eigentleg ganske bra dersom du likar den typen filmar. Etter denne sommaren har eg uansett fått eit nytt syn på Will Smith. Me hadde nemleg eit heftig møte i St. Tropez.
Jo, det var fredag kveld og go gang fiskestang på nattklubben VIP Room i St. Tropez. Hundretusenkroners-champagnen fløt, svenske glamourmodeller danset på bordene, enorme bodyguarder i dress passa på at alle oppførte seg som dei skulle og Will Smith hang i VIP-loungen. Eg var der i følge med ein liten fransk fjomp som ikkje kunne engelsk men som eg dilta med for å kome meg inn i og med at han kjente eigarane. Greit nok det. Men så var det nå slik at eg måtte ein tur på toalettet, så eg gjekk opp i andre etasje der det var plassert. Doen var rett og slett superfancy, alle veggane var i speil og det heile var nokså moderne utforma. Joda, så eg satt nå der og gjorde mitt fornødne. Problemet kom når eg skulle trekke ned! Eg fant rett og slett ikkje den der nedspylingsknappen. Eg leita og leita, men kunne ikkje se noko. Plutseleg banka det på døra, eg hadde jo vore der inne ei lita stund no, men bestemte meg for å ignorere det. Dei fekk berre vente, eg måtte jo trekke ned først! Litt mer småstressa forsatte eg leitinga etter ein knapp/tråd/sensor /etc. som kunne utløse nedspylingen. Befølte til og med store deler av veggene, i håp om det kunne vere ein eller annen sensor der som kunne sette det i gang. Hadde jo vurdert om det kanskje kunne vere sånn automatisk greie, men i og med at eg hadde vore der inne i nærmare 10 minutt burde den ha vore utløst til nå! Øøøøkj! Det bankar på igjen, ganske hardt denne gangen. Rimelig økj skjønner eg at eg kanskje må åpne. Eg blir totalt sjokka når eg ser at det er Will Smith som står klar til å gå inn på doen min, med to svææære bodyguarder ved siden av seg. Dei gjer teikn til at eg må gå vekk og Will forsvinner inn på avlukket mitt. Eg var ganske flau, og forsvant vekk så fort eg klarte. men syns egentlig det var litt teit at han ikkje kunne stå i kø som alle andre. Og hvorfor gjekk han på DAMEdoen?? I etterkant syns eg historien er ganske festleg, og pleier å seie at meg og Will Smith har utveksla kroppsvæsker.
Etter mange års internhumor har meg og Kristine plutseleg blitt klar over at fleire av dei orda me bruker i daglegtalen slettes ikkje er ord som allmennheten kjenner til.
Gibbon-fyr: Slesk type, gjerne frå Sverige eller Bærum. Du finn dei ofte som bartendere i Magaluf og Ayia Napa. Stammar frå vår felles venninne Mari (ei anna Mari) som går under navnet Gibbon og som har ein spesiell forkjærlighet for denne typen guttar.
Lucius-øyne: Blir brukt til å beskrive ein spesiell øyeform som enkelte har. Intense, skarpe øyne à la Lucius Malfoy i Harry Potter.
Blåskjell-feeling: Den tilfredse følelsen du kan oppnå når du støvsuger eit veldig skittent gulv, klemmer ei kvise, renser eit skittent sår, osv. Burde eigentleg kome på fleire og bedre eksempel, men gjer dessverre ikkje det i farten.
Å ha boks: Å ikkje tørre å utfolde seg og slippe seg laus. Det går an å ha boks på mange forskjellige område, eit vanleg område er på konsertar. Dersom du syns det er ukomfortabelt og føler deg småteit når du danser og beveger deg til musikken har du boks.
Å vere ein Liam: Å vere ein stor, sterk, mandig og staut kar. Gir inntrykk av å kunne beskytte og ta vare på deg og er veldig snill. Eit perfekt eksempel er Liam Neeson, og det er også der namnet stammar frå.
Engelen Gabriel-klær: Heilt kvite klær, ein av mine favorittar. Opphavet til songen "Engelen Gabriel heter jeg"
Hufsa-kjole: Stor, teltliknande og gjerne fotsid kjole som gir assosiasjoner til Hufsa i Mummidalen.
Turndrakt: Mitt yndlingsplagg på byen. Ideal-turndrakten er den svarte latekstightsen med tilhøyrande knallraud topp med svarte blonder. Ein sikker vinner! Har også gitt opphav til sangen "Turndrakt er bra, turndrakt er toppen, turndrakt er best når du vil vise fram kroppen"
Alright it's a winnah: Tidenes frase for å uttrykke begeistring over noko.
I heile kveld har eg halde meg for meg sjølv og forberedt meg på å begynne å lese til eksamen. Har eg lest noko? Niks. I stedet blei eg heilt hekta på denne her blogginga, og kjem stadig på nye tema å ta opp (følte berre for å forsvara at dette er det fjerde innlegget på tre timar).
Den nye salgssuksessen her til lands er den heftig promoterte plata til The Priests! Her i huset vert det liv kvar gong tv-reklamen for plata kjem på. Check out www.thepriests.com ! <3
"When we sing, we don't only sing, we pray"
Av og til når eg kjeder meg går eg inn på
www.finn.no og ser på hus til salgs. Denne gongen drøymde eg meg vekk til Frankrike. Plutseleg kom eg over denne villaen med ein 30 000 kvadratmeter stor tilhøyrande eigendom, ganske så flotte greier:
Likevel blei eg rimeleg sjokka då eg såg prisen. Det kosta jammen meg 619. 000. 000 norske kroner!!! Jepp, rett og slett nesten ein milliard. Eg ser liksom ikkje for meg at dei apellerer til den rette kjøpegruppa på finn.no.
Forøvrig hadde eg aldri betalt så mykje for et hus der badet ser sånn ut:
Når man skal velge utdanning og jobb pleier alltid folk råde deg til å velge noko du er interessert i og likar å halde på med. Eg har fundert lenge rundt dette, og har store problem med å kome fram til noko. Eg har liksom ingenting eg brenn for! Sjølvsagt har eg ting eg syns er kult og tøft å drive med, for eksempel hestar, synging, bollebaking, badminton og trening, men det er liksom ikkje noko eg kunne tenkt meg å jobbe med. Og så har eg jo dei sære, smale og meget intensive interessene eg har hatt opp gjennom åra; Sunset Beach, Bettan, prinsesse Diana, kongefamilien, Wig Wam, Liam Neeson, Lucius Malfoy, Oscar-utdelinga, Golden Globe-utdelinga (ser det er mykje kjendisrelatert her) haier og flyhavari. Men ingenting av dette inspirerer så veldig til eit spesielt yrke.
Eg skulle verkeleg ønskje eg elska å skrive eller elska å jobbe med barn eller elska å lage mat, men eg har ingenting som det. Alt er heilt ok, men eg har liksom ikkje hatt nokon lidenskapar! Meg og Kristine har snakka om dette. I det siste har eg derimot blitt klar over at eg faktisk har ein lidenskap. Og det er yatcher. Ikkje små pingleyatcher som ein vanlegvis finn i Norge, men svæææære milliardæryatcher. Slik som denne som var i Stavanger i helga:
Mayan Queen, eid av Mexicos nest rikeste mann og den 17. største yatchen i verda. Lurer frykteleg på kva han meksikaneren gjorde i Stavanger forresten??
Mange vil nok seie det er heilt idiotisk at privatmenneske kan investere i slik luksus når det er menneske som ikkje har mat til å klare seg i kvardagen ein gong. Og eg er heilt fullstendig egentlig. Likevel kan eg ikkje noko for det; det er ikkje noko eg heller kunne ønske meg enn å eige ein slik båt, eg vert nærmast manisk når eg ser dei. Eg var ein tur i St. Tropez i sommar, og der låg luksusyatchane ankra opp som sild i tønne. Middelaldrande (og sannsynlegvis meget velståande) menn i kvite linklede omringa av vakre og betydeleg yngre modellar solte seg i glansen av nysgjerrige skuelystne. Og dei yatchene som låg fortøyd der i havna var berre halvparten så store som dei VERKELEG store yatchane, som måtte ligge oppankra i bukta, då det ikkje var mogleg for så store båtar å legge til.
Eg har derfor funne ut at for å tilfredsstille lidenskapen min må eg enten bli yatchkaptein (det trur eg hadde gått kjempedårleg, eg er ikkje god med framkomstmidler, og klarer til dømes ikkje å parkere ein bil utan at det er ledig på begge parkeringsplassane ved sidan av meg. Då hadde det hvertfall ikkje gått med ein svær båt) eller dødsrik.
Eg har vel eigentlig innfunne meg med at eg aldri kjem til å få råd til ein slik yatch. MEN det finst noko som heiter Yatch-charter! Då leier du ein båt for en periode, får mannskap inkludert og kan farte rundt kor du vil. Dette koster riktignok minst 300 000 i uka for dei rimeligaste luksusbåtane, men hvis man går ti personar sammen blir det jo rett og slett overkommeleg. Då gjeld det berre å finne ni andre personar som kunne tenke seg å investere i dette!
I dag var eg på biblioteket i byen i mange timar. Leste ein god del til biologi-eksamen og sat litt og tenkte på andre ting. Plutseleg oppdaga eg at klokka var blitt ganske mykje. Eg måtte heimom og lage meg noko mat og skifte klær før kulturbyavslutninga klokka seks. Eg hasta heimover og gjekk opp på rommet for å skifte. Der sto dei nye lårhøge støvlettane (ja, eg veit det er litt harry, men dei var faktisk ganske kule med det rette tilbehøret) eg hadde kjøpt dagen i forveien, og eg bestemte meg for å prøve dei på, til tross for dårleg tid. Dei var like fine som då eg prøvde dei i butikken, og eg var riktig så godt nøgd. Då eg skulle ta dei av derimot slo den eine skoen seg vrang, glidelåsen kilte seg heilt fullstendig fast.
Eg brydde meg ikkje så veldig i starten, dette er jo noko dei fleste har opplevd! Men då det hadde gått eit kvarter og eg enno ikkje hadde fått den til å rikke seg ein smule, kom irritasjonen. Eg vart meir og meir desperat, halte og dro av alle krefter. Ennå eit kvarter gjekk. Ein halvtime til avslutningen i byen skulle begynne. Øøøøkj. Eg brukte alle slags redskap; skrujern, tau, saks og handkle, men ingenting funka. Nesten litt på grininga ringte eg til mamma (som eg visste var i byen), om ho kunne koma innom og hjelpe meg å få av støvlettane. Det ville ho ikkje, for då rakk ho ikkje kulturbyavslutninga, og den hadde ho veldig lyst å få med seg. Derimot foreslo ho at eg kunne gå opp på bensinstasjonen eller til nokon av naboane våre og spør om hjelp. Det hadde eg ikkje så lyst til, i og med at eg hadde prøvd støvlettane i undertøyet og ikkje klarte å dra buksa over dei. Å vandra halvnaken (kunne jo hatt på genser då, men hadde liksom mangla noko vesentleg utan bukse uansett) i svarte lårstøvlettar opp på ein bensinstasjon og spør om dei kan hjelpe å få av meg skoa var liksom ikkje superfristande. KUNNE jo til nøds tatt på meg skjørt då, men det hadde sett litt for småfrekt ut det og.
Eg prøvde alle slags stillingar på golvet og dro alt eg hadde i glidelåsen og skoen generelt, men den satt like bom fast (no hadde det gått halvannen time og eg hadde allereie sett for meg at eg måtte isolere meg fra omverda i et døgn og sove med skoa på fram til Line eller Kristine kom heim). Eg ringte til mamma igjen og høyrde om ho kunne komma innom og hjelpa meg etter avslutningsgreiene. Ho kunne kome innom, men sidan ho hadde pådratt seg ein muskelstrekk i armen etter å ha prøvd å få start på grasklipparen, ville det nok vere ganske nyttelaust. Fortvila og meget frustrert, med blodige fingrar fulle av nyoppretta gnagsår fann eg fram saksa. No skulle dei klippast av!!! Ganske surt, i og med at dei var rimelig dyre. Med litt hjelpe frå saksa, mykje lirking og diverse kraftanstrengelsar fekk deg faktisk støvlettane av. Men det tok jammen meg over to timar!!!
Jeg kom over en nettside med sko til salgs, og ble rimelig fascinert. Dette hadde vært noe å ha på julebordet ja!
Men pass på så du ikke går med for små sko, da kan nemlig dette skje.
I Kina var det helt frem til begynnelsen av 1900-tallet et utbredt fenomen at kvinnene snøret føttene sine sammen, og en del eldre kvinner lider enda av ettervirkningene. Lotusføtter ble det kalt. Det ble nemlig sett på som vakkert å ha så små føtter som mulig, og prosessen med å forminske føttene startet allerede da jentene var 8-9 år gamle, da knoklene enda var relativt myke og bøyelige. Føttene ble bundet sammen med bandasjer og gradvis strammet, og tærne ble brukket under fotsålen. Smertene skal ha vært uutholdelige, og mange endte opp med å ikke kunne gå. 8 cm var visstnok ideallengden, men på grunn av de enorme smertene var det få som klarte å få dem så små.
Uff og huff!
Husker dere at det ble påstått at galningen Tom Cruise spise morkaka til Katie etter Suris fødsel? Det gjør jeg, og jeg hadde vel egentlig ingen tro på at det var sant. Haha, ingen er vel så ekle at de spiser dette:
Men det måtte jeg bite i meg. For en tid siden kom jeg nemlig over en artikkel i Magasinet, der de hadde intervjuet en gruppe jordmødre ved Rikshospitalet. De kunne fortelle at de ofte tok med seg morkaker hjem etter fødselen (hvis det var greit for de fødende kvinnene selvfølgelig) og laget herlige morkake-raguer. Masse næring og ganske likt biff stroganoff. Magasinet hadde til og med fått overlegen ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet til å skrive en oppskrift på denne delikatessen.
MORKAKERAGU
-Morkaka skyldes en rekke ganger til den er ren og pen.
-Skrell av hele det ytterste laget.
-Del morkaka opp i passelige biter.
-Legges i eddikvann
-Stekes deretter i olivenolje, sammen med løk, hvitløk og sjampingjong.
-Tilsett tomat og fløte
-Server med kokt ris og en frisk salat!
Bon apetit folkens!
I ettermiddag satte jeg med ned med en god kopp te og den nyeste utgaven av Se & Hør. Der var det som vanlig mange interessante nyheter, her følger et knippe direkte sitater fra "Hørt at?"-spalten.
-TvNorges ankerkvinne Liza Stokke (26) er opptatt av å kle seg moteriktig.
-Hotel Cæsars Elin Sogn (36) digger å danse på utestedet BLÅ i Oslo.
-NRKs Elin Ruhlin Juvsland (33) elsker å handle brukte klær på FRETEX.
-Hvalers Minken Tveitan (22) kjeder seg om dagen.
-Ungkarens Eli Hartvigsen (41) er ofte å se på utestedet Forest & Brown på Frogner i Oslo.
Det er jammen godt vi har Se & Høre til å holde oss oppdatert på hva som skjer i verden!
Jeg har flere ganger forsøkt å begynne med blogging, men har falt av lasset etter kort tid hver gang. Likevel gjør jeg et nytt forsøk.
Dagen i dag har forløpt som dagene nå for tiden stort sett forløper. Jeg har vekkerklokken på halv 10, men kommer meg ikke opp før 11. Døgnrytmen min har blitt helt snudd på hodet i det siste, jeg kommer meg ikke i seng før i 2-3-tiden om natten, og det å få noe fornuftig ut av formiddagen er rimelig dødfødt. Og jeg som alltid har vært A-menneske, pleide å være kjempeopplagt om morgenene før.
I formiddag gikk jeg bort til sykehuset for å ta vaksiner til Asia-turen. Begynner å glede meg skikkelig nå, det er ikke sååå lenge til. Vi reiser til London den 19. desember, så videre til Bangkok med mellomlanding i Bejing, deretter videre til Hat Yai. Fra Hat Yai går turen med buss og ferge til den nesten øde øya Ko Lipe. Denne øya har fått rykte på seg for å være et av de vakreste stedene i Thailand, med krystallklart vann og hvite strender, men er fremdeles relativt uoppdaget blant turistene. Det finnes ikke store hoteller på stedet, bare små, privateide resorter med bungalower. Her skal vi være i en uke, har blant annet meldt oss på dykkerkurs, da øya har et av verdens klareste farvann. Det blir litt rart å feire jul hjemmefra, er ikke det samme å spise kinamat på julaften liksom. Men samtidig ser det superkos ut; grilling og flammeshow på stranden, koselige små barer eid av den lokale befolkningen, kritthvite strender, jungel!
Deretter drar vi videre til en malaysisk øy som heter Langkawi, så videre med fly til Kuala Lumpur der vi har tatt på spanderbuksene og skal feire nyttår ved bassengkanten på Renaissance Hotel.
Resten av turen er vel egentlig ikke planlagt, men vi tenker muligens å ta tog oppover mot Bangkok og få sett litt mer av landet. Kjekt å ta litt ting på sparket uansett! :)
